Delprosjekt 6: Kulturell kontinuitet og endring - forestillinger og praksiser knyttet til døden ...

Døden er det eneste vi kan være sikre på her i livet, sies det. Liv og død er motsetninger som tilsynelatende ser ut til å gjensidig utelukke hverandre, og har alltid hatt en sentral plass i menneskers religiøse forestillinger til alle tider og over hele verden. Forestillingene om sammenhengen mellom livet og døden ligger dypt hos ethvert folk.

Hvilke forestillinger har vi om døden? Er døden noe som inntreffer helt tilfeldig, eller kan det være slik at våre levedager er talte, som mange sier? Kan død forutsies gjennom varsler?
Og hvilke relasjoner har vi til avdøde slektninger og venner? Hvorfor kaller vi barna våre opp etter avdøde forfedre? Hva med skikker og tradisjoner i forbindelse med begravelse?

Dette er noen spørsmål som dette prosjektet vil fokusere på. Historiske kilder dokumenterer en langt større samisk befolkning i Nordland i tidligere tider enn det som vi tilsynelatende ser i dag. Norsk og samisk befolkning har bodd i samme område og med nærhet til hverandre gjennom århundrer. Tatt den historiske situasjonen i betraktning, der kirka, som en del av den norske staten, fikk monopol på forkynning av tro og forvaltning av religiøse ritualer som dåp, konfirmasjon, giftemål og begravelse: Er det likevel mulig å finne forestillinger i dag som peker tilbake til ulike virkelighetsforståelser som den norrøne og den samiske? Spesielt når det gjelder forestillinger og praksiser knyttet til døden som fenomen? Slike forestillinger og praksiser inngår som en del av folks virkelighetsforståelse; hvordan vi forklarer oss i verden - opprinnelse, opprettholdelse og relasjoner mellom krefter. I denne undersøkelsen vil det legges vekt på både forestillinger og praksiser knyttet til døden som fenomen. Forestillinger blir ofte videreformidlet i fortellingen. Praksis er knyttet til handling.

Vi har forholdsvis mye dokumentasjon, forskning og annen litteratur som beskriver og søker å forklare den førkristne samiske og norrøne religion og mytologi, herunder også forstillinger om de dødes verden, og ritualer og praksis knyttet til begravelsesskikker. I det gamle samfunnet betød ikke døden slutten på en eksistens, men overgangen til en annen relasjon mellom levende og døde. Navneskikken med oppkalling av avdøde slektninger er en slik relasjon. Ved religionsskiftet tok kirka over og fikk monopol på fortolkning av døden og rituell praksis ved begravelser. Det ble blant annet påbudt at alle skulle gravlegges på kirkegården. Men dette monopolet innebar ikke at kirka kunne kontrollere de religiøse forestillingene som allerede eksisterte. Disse forestillingene, som i dag ofte kalles folkereligiøsitet, levde side om side med den offisielle kirkereligiøsiteten. Spørsmålet blir da om vi også i dag kan se sammenhenger mellom verdier og forestillinger fra gammel tid og nutidig praksis.

Marit Myrvoll (f. 1953) er sosialantropolog. Hun tok hovedfag ved Universitetet i Tromsø i 1996 med en oppgave om tibetanernes situasjon i eksil. Hennes doktorgradsprosjekt fokuserer på tradisjonell og ny religiøsitet i det samiske samfunnet av i dag.
Hun har arbeidet i grunnskolen 1977-87 før hun gikk over i samisk politisk forvaltning. Både i jobbsammenheng og gjennom tillitsverv har hennes hovedinteresse vært samisk utdannings- og forskningspolitikk, fra grunnskole til høgere utdanning. Samisk kulturminnevern er et annet hovedfelt hun har vært engasjert i.
I tillegg til det ovenfor beskrevne prosjektet, jobber hun med evaluering av prosjektet ”Samisk begynneropplæring”.