Bårjås 2009

Hva er samiske kulturminner?   Samekulturutvalget (NOU 1987 : 34) definerte ”Samiske kulturminner først og fremst til fysiske spor, løse og faste, etter samisk virksomhet, men også immaterielle minner som for eksempel stedsnavn og lokal tradisjon hører inn under begrepet”.  Samiske kulturminner er derfor ikke bare ”gammetufter på fjellet”, men det ved våre liv, tradisjoner og kultur, som minner oss om noe.  De ulike artiklene i årets utgave av Bårjås viser oss at kulturminner kan være så mangt.

Arne Håkon Thomassen spør om samiske kulturminner er verdt å ta vare på. Samiske kulturminner forvaltes i dag av Sametinget.  Han påpeker at kulturvernet ikke bare omfatter språk, skikker og verdier, men at vi også må se på det materielle grunnlaget for kulturen.  Naturen, eller landskapet  i samiske bosetningsområder er også samiske kulturmiljøer. Samisk kulturminnevern må derfor ses i sammenheng med mulighetene for å kunne påvirke forvaltningen av naturen og disse kulturmiljøene. 

Knut Harry Sivertsen viser at historier også er kulturminner. Han forteller oss historien om Hulterhelleren som ligger i Beiarn kommune i pitesamisk område.  Det er en tilsynelatende hverdagslig historie som skjuler en dramatisk hendelse og som gir oss et tilbakeblikk på samisk levevis og åndelighet.

Kjerstin Klæboe og Stig Eriksen som begge er ansatt i Tysfjord kommune, forteller oss om den gamle ferdselsåren mellom Norge og Sverige(Tysfjord og Gällivare kommuner) i et gammelt samisk kulturlandskap. Langs Grenseleden finnes det kulturminner som vitner om for eksempel reindrift, fastsettelsen av riksgrensene, andre verdenskrig og kraftverksutbygginger. Grenseleden er en vandring gjennom natur, kultur og historie.

Marit Myrvoll forteller oss om det hellige samiske fjellet Bássevárre på Tjeldøya i Nordland. Hun viser til en lang samisk tilstedeværelse på øya gjennom stedsnavn og andre kulturminner. For å kunne se” nåjden i fjellet” med tromme og hammer, kreves det kjennskap til samisk religion.  Bassevárre har betydning for folk den dag i dag og viser at kulturarven vedlikeholdes. Lignende hellige fjell finnes i hele Sápmi.

Anna Westman Kuhmunen tar også opp det hellige i sin artikkel i historien om en av de mange siejde (offersteiner) som ble tatt bort fra samiske områder på svensk side, under ”forskningsreiser” så sent som i år 1900. En av disse ble tilbakeført Ájtte svensk fjäll -och samemuseum i 2003, men hvor er resten av dem?

Harald O. Lindbach viser at stedsnavn er kulturminner som vitner om bruken av landskapet og den livsformen og næringstilpasningen som foregikk og foregår. Så lenge det var full aktivitet på sjø og land, levde disse stedsnavnene trygt. Men med den teknologiske utviklinga, fraflytting m.m., kom endringer, og flere stedsnavn gikk ut av bruk og ble glemt.

Yngve Ryds artikkel forteller at noe som er langt unna, som stjerner og planeter, også kan gi opphav til kulturminner. Gjennom intervju med en rekke eldre samer viser han hvordan de lyssterke stjernene fikk samiske navn, ble brukt som klokker, for å vise tiden og som kompass for å vise retningen. Stjernene inngår i ulike stjernebilder som viser hvordan folk har sett mønstre på himmelen som har gjenspeilet egne liv og egen kultur. 

Eirin Holberg beskriver Sør-Saltens samiske fortid som et uutforsket område. Til tross for at forskninga generelt sett er kommet langt, er den samiske fortida i denne delen av Nordland lite kjent. Holberg viser til at mange samiske kulturminner finnes, men de er ofte kulturminner ”uten minner” fordi den opprinnelige sammenhengen kulturminnene inngikk i, ikke lenger er kjent. Utfordringen er derfor å forske på fortida for skape et helhetsbilde hvor de samiske sporene fremstår som kulturminner. 

Lis-Mari  Hjortfors avslutter årets Bårjås med en artikkel om læstadianske forsamlingshus,  som også kan ses på som kulturminner om læstadianismens framvekst og popularitet. Det læstadianske samlingshuset i Gállivare ble først bygd i 1898, det andre i 1957 og det tredje ble ferdigstilt i 2009.

Lars Magne Andreassen, redaktør.